Om jurister og vegtrafikkloven

Har jeg fortalt dere om Skattedirektoratet? Jeg tror ikke jeg har det. Det er egentlig ikke så veldig mye å fortelle (joda, det er det), men nå skal dere høre.

Skattedirektoratet er en mann som jobber i… Han jobber i et direktorat. Du kan sikkert gjette hvilket. Og noen ganger, så har det seg sånn at jeg overnatter hos denne mannen. (Og for dere som brenner inne med spørsmålet om jeg blir rævkjørt av Skattedirektoratet, så er svaret nei.) Jeg synes denne tilfeldige overnattingen når det passer meg er en fin ordning, bortsett fra når vi tar taxi hjem sammen.

Samtalen i taxien hjem er alltid den samme, og jeg blir alltid like sur. Mest på at han blir sur, men også på hans idiotiske tolkning av vegtrafikkloven. Han innbiller seg nemlig at sikkerhetsbelte kun trengs på motorveien, og iallfall ikke når man kjører rundt i Oslo sentrum i taxi. Jeg er selvsagt dypt uening, og mener at man alltid skal ha det på.

Herregud, man kan dø uten!

Han liker ikke at jeg poengterer dette. Han blir faktisk litt irritert.

Spesielt når han er mest opptatt av å stryke meg på låret, og jeg begynner en engasjert og irritert leksjon om fysikk, fart, bilens masse, friksjon, bremselengde og hvor hardt bilen kan kræsje, selv i lave hastigheter. (Her pleier også taxisjåførene å få se rart på meg i speilet.) Enda mer irritert blir mannen når jeg begynner å snakke om skader man kan pådra seg i en bilulykke. (Her pleier han å dra til seg hånden, og sitte mutt på sin side resten av turen.)

Og fortsatt dere, nekter han å ta på seg sikkerhetsbeltet!

Så kjære UP. Stopp gjerne taxier med skattejurister i, og gi dem bot for manglende sikkerhetsbelte! Det hadde jeg satt enormt stor pris på!

Jentetid.

Herregud, vi koser oss.

Iført veldig lite annet en singlet, truse og pledd, med prosecco, pizza og sjokolade. Vi ligger på hver vår sofa, og fniser og hyler og hviner av fryd. Vi leser rosablogger, og vi fniser og ler. Vi godter oss og sladrer. Vi klapper i hendene og vifter med beina når noe spesielt saftig sladder dukker opp. Ansiktsmasker og hårkurer.

Vi snakker om gutter og alt det dumme de gjør, og alt det fine de gjør. Ja, og alt det dumme vi gjør selv.

Jeg liker jentetid.

Mannen som bor i kollektivet har rømt. Det er sikkert like greit.

Dette er en gratisblogg.

Jeg skulle egentlig ønske jeg tjente millioner av kroner på å blogge, men jeg har vel tjent sånn omtrent to tusen kroner på de årene bloggen har vært aktiv. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å tjene de kronene engang, men jeg trengte pengene til å betale strømregningen (for, helt ærlig, man kan ikke blogge uten strøm og forbrukslån har jeg ikke lyst på!).

For å tjene penger burde jeg vel strengt tatt blogget litt(mye) mer. Utlevert meg selv litt mer. Hatt bilder av meg selv, der jeg er tynn, velkledd, sminket og pen på håret. Men altså, for å være helt forbanna ærlig, er det langt fra hver dag jeg er velkledd, sminket og pen på håret. Ikke er jeg nevnverdig tynn heller. Iallfall ikke om jeg blir fotografert i et uheldig øyeblikk på sofaen med laptop, siden jeg da får en litt ugunstig dobbelthake.

Jeg kunne ha trent mer, og blogget om hvor fresh jeg føler meg etterpå. Det hadde sikkert hjulpet både på dobbelthakeproblemet og blogginntekter. Det er bare det at jeg er faktisk ikke er spesielt fresh etter at jeg har trent. Jeg er rosa og svett, og ofte litt sur. Jeg synes nemlig ikke trening er noe spesielt gøy, jeg synes det er et nødvendig onde. (Ok, jeg hadde en ganske grei tur rundt Sognsvann i dag. Ikke si det til noen.) Jeg hadde iallfall ikke solgt spesielt mye treningstøy, om noen skulle fotografert meg etter en joggetur.

Dagens outfit er heller ikke noe jeg kunne ha begitt meg ut på. Jeg har rett og slett ikke nok klær, eller sko. Jeg tror neppe noen ville hatt interesse av å se meg i de samme fire genserene gang etter gang.

Matoppskrifter? Ja, det kunne jeg sikkert ha delt, men jeg lager såpass sjeldent mat, og jeg tror neppe det hadde blitt noe gøy for noen å se et bilde av brødskiva mi hver dag.

Ikke kunne jeg blogget om alle velværeproduktene og frisørtimene mine heller. Slikt har jeg ikke råd til. Eller tid til, for den del. Hvem har egentlig det, om man sjonglerer jobb, studier og hverdag?

Men. Jeg har aldri forstått fenomenet rosablogger, og hvordan i allverden så mange kan tjene så mye på så lite. Kanskje jeg misforstår det hele, for de har jo en enorm påvirkningskraft. Stort sett på unge og usikre jenter, som er veldig lettpåvirkelige og ønsker seg et like velykket og glamorøst liv som sin avstandsvenninne toppbloggeren. Derfor er det så viktig at bloggere som har utvist noe uvilje mot å merke reklame som reklame, for kritikk for dette. Og at de tar kritikken til seg. Og det er viktig at Foreningen for legeetikk sier ifra at det ikke er lov å utgi seg for å være lege, i det henseende å gi faglig tyngde til egne påstander. Og kanskje det kunne ha vært viktig at Forbrukerombudet sa noe om at falske kommentarer som fører til produktreklame ikke er så greit.

Nå er jeg verken lege, jurist, ernæringsfysiolog eller PT. Ikke heter jeg Åge, heller, selv om jeg kjenner en som gjør det. Men jeg kan iallfall love at jeg aldri vil bruke bloggen til å tjene penger på løgn, bedrag, andres usikkerhet og en lett motvilje mot å følge norsk lov.

Dette er en hobby. Og så vidt jeg vet, en blogg uten produktplassering mellom annenhver setning. En gratisblogg, altså. Iallfall i skrivende stund. En helt ærlig gratisblogg, altså, uten en ridder som sloss for meg om ting blir vanskelig.

Er ikke det helt greit, da?

Vinkjelleren

Jeg bor i Oslo. På Vestkanten. Fordi jeg har en kompis som har et hus. Eller en villa, som det heter her i byen. Dette huset er såpass stort, at det er mer en nokk plass til at jeg flyttet inn uten at det plager noen.

Dette huset har dessuten en vinkjeller. Jeg tuller ikke. En vinkjeller. Med vin i.

Jeg og husvertens unge, vakre kjæreste var alene hjemme. Med vin. Som vi hadde kjøpt selv, faktisk. Husverten skulle ikke være hjemme, men ytret et ønske om å vise oss hvilke vinflasker vi kunne ta fra vinkjelleren dersom det skulle begynne å skorte på vår egeninnkjøpte vin.

Neiheinei, vi hadde mer enn nok!

DET HADDE VI VEL IKKE!

Selvsagt måtte vi en runde i vinkjelleren. Uten å ane hva vi kunne ta eller ikke ta. Så vi tok en som så veldig uskyldig og lite viktig ut. En hvitvin, som var veldig god. Spesielt når vi allerede hadde tømt noen billige vinflasker fra før av. Og vi sendte fornøyd melding til husverten at vi hadde tatt en veldig uskyldig flaske vin, at den var dritgod, og nå var vi fulle og fine.

Han ble litt… eh. Irritert.

Det viste seg nemlig at vi hadde tatt en kjempedyr årgangsvin.

Faen. Det kan også vise seg at noen har mistet tilgang til husvertens vinkjeller.

Sykmeldt blogger

Det har skjedd noe grusomt, noe helt forferdelig. Det værst tenkelige har hendt, det som aldri hender, ikke engang med alle andre. Jeg er ikke død, jeg lever. Men jeg er sliten. Jeg er forferdelig sliten

Hva har hendt? Det kan jeg ikke si. Det vil jeg ikke fortelle. Jeg har ikke kjærlighetssorg. Jeg har ikke økonomiske vansker. Jeg lever, og jeg får ikke varige mén. Kanskje blir jeg ikke den samme på innsiden, jeg har en erfaring jeg så sårt gjerne skulle vært foruten. Men det kommer aldri til å synes på utsiden, annet enn sorte ringer under øynene og tårevåte kinn.

Jeg har vært på en runddans i krisehjelp, hos lege, hos psykolog.

Jeg har vært full som faen, jeg har kjeftet, jeg har vært søvnløs. Jeg har nesten besvimt av utmattelse.

Kanskje har jeg vært sykmeldt fra bloggen, fra sosiale medier den siste tiden. Det føles som jeg har vært sykmeldt fra livet i noen uker.

Men jeg har det greit. Jeg lever. Og jeg har mye å fortelle dere! (Det blir gøy, jeg lover!)

Oslodager

Oslo er travelt, altså! Jeg har stresset med overflytting fra UiB til UiO, som gikk skeis på grunn av papirer og frister og udugelighet. Så nå går jeg her på vent da, til januar. Og da begynte jobbjakten. Jobbjakt er tidkrevende greier. Spesielt om man er som meg, og det ikke frister å søke på jobber som telefonselger. Eller avisbud med bil.

Ærlig talt.

Men jeg fikk meg jo jobb da. En god en, til og med. Bedre betalt enn avisbud med bil og telefonselger tilsammen, regner jeg med.

Så nå, som alt dette er i boks, og jeg har lært meg hvordan jeg navigerer meg til og fra (retningssans, hallo?), hvordan Oslo funker og litt sånn, så har jeg det faktisk ganske bra!

Jeg har dog gjort meg noen observasjoner her i storbyen:

Barn i Oslo er tydeligvis aldri på skolen – de er på t-banen. Spesielt når jeg tar den hjem etter en slitsom nattevakt. De er bråkete og livlige, slik barn ofte er. Det vil si, irriterende, når man har jobbet i 13 timer. Veldig, veldig irriterende.

Seriøse jurister fra respektable departmenter puler som faen.

Kommer man 10 sekunder for sent til siste t-banen hjem, må man betale 250 kroner til taximannen. Taximenn med gebrokken norsk synes jeg virker særs eksotisk, siden jeg ikke snakker oslodialekt.

Det er ikke slik at det alltid regner på Vestlandet, og alltid er sol i Oslo. Det regner faktisk overraskende mye i Oslo. Det har iallfall regner hver gang jeg har sjekket yr for opplett, vasket klær og hengt ut klesvasken. Det er åpenbart at jeg har en klesvaskforbannelse hvilende over meg.

Man kaller eneboliger for villaer. Der jeg kommer fra, kaller vi det hus.

Jeg tiltrekker meg jomfrugutter som venter på den rette. Disse setter ikke pris på forslag om å pule i buskene.

Pronomen og detarminativ er vanskelig. Hvem bil, hvem butikk, dems hus, henne er glad. Jeg antar at dette har en sammenheng med at skolebarn i Oslo er på t-banen og bråker i skoletiden.

Oschlo, baby!

Oslo, her er jeg!

Og så har jeg flyttet til Oslo. Jeg kom i hus i helgen, og har brukt dagene på å flytte inn, gå på en hagefest hos naboen og høre på lyn og torden. Nå gjenstår alt det andre. Og jeg må innrømme det, jeg kan virkelig ikke Oslo.

Hvor ER egentlig Blindern? Hvordan får man seg en deltidsjobb, som ikke er telefonsalg? Hvor er de hyggelige pubene med billig øl? Hvor spiser man god og rimelig sushi? Hvor spiser man dyr og ekstravagant sushi? Hvordan blir man kjent med de innfødte? Hvor er alle de kule butikkene? Herregud, hvordan finner jeg frem uten å gå meg vill? Hvor er det fint å gå tur? Hvor går man for å kikke på pene menn, eller hvor drikker man øl for å flørte? Hvilken frisører er flinke? Går t-banen om natten når jeg skal hjem fra byen, er det nattakst?

Jeg aner ikke.

Det er helt åpenbart at jeg trenger Oslotips!

Svensken ii

Svensken synes forrige innlegg var ganske artig. Og han vil informere om at han faktisk har en penis. En stor og flott en. Jeg kan ikke bekrefte om dette stemmer eller ikke. Men jeg har hørt rykter om at penisen har vært i bruk.

Og jeg ble ikke sjalu.

Noe som bekrefta det jeg egentlig har mistenkt en stund. Svensken har sneket seg inn i friendzona. Så langt inn i friendzona at ingenting er flaut, jeg kan spøke med hva som helst, og han bare himler med øynene når jeg er teit. Det er litt fint, egentlig. Og jeg synes det er stas når han går på date. Når han går på date med jenter som ikke er meg, altså.

Men Svensken er fin. Han er ærlig, uansett. Vi kan prate om realfag, likestilling og fjas. Han tar meg med på motorsykkeltur når jeg har det kjipt. Han sier at det går bra. Det er fint det. Det er det venner gjør.

Og hvorfor kan ikke gutter og jenter være venner? Altså, jeg ser jo at han er kjekk, jeg hadde til og med lyst på ham en stund. (Ok, veldig lyst, veldig lenge.) Men nå er det mer kameratslig. Og det er greit. Det er faktisk veldig greit. Venner er ofte finere enn flørter. Og selv om jeg hadde lyst på ham, var jeg aldri forelsket.

Dessuten, vennskap varer lenger enn en flørt. Jeg liker det slik.

Svensken…

Svensken. Har jeg fortalt dere om svensken? Nei, jeg har ikke det! Gudhjelpes.

Jeg har prøvd meg på Svensken siden februar (med et lite opphold nå som jeg hadde en sommerromanse). Det er ikke en partysvenske, snarere en doktorgradsvenske. Denne kategorien er litt annerledes enn partysvenskene, men visse likheter finnes jo. Som partysvensker er doktorgradsvensker ofte kjekke, snakker svensk og er hyggelige mennesker. Og, du vet. Det der med å være høy, kjekk, veltrent, blond og ha digg rumpe. Litt som Alexander Skarsgård.

Men, i motsetning til partysvensker, og muligens litt som Alexander Skarsgård, er doktorgradsvensker vanskelige å få til sengs!

Jeg regner jo med at han har en penis, og at denne noen ganger brukes. Jeg vet at iallfall partysvensker har peniser, som ofte er flittig brukt. Jeg regner med dette også er av de likhetene som finnes mellom partysvensker og doktorgradsvensker. At de har en penis, altså, som de liker å bruke.

Doktorgradsvensken har forøvrig følgende ting å utsette på meg som kvinne: Jeg veier et par kilo for mye, ikke er flink nok med mascara og at jeg burde vasket leiligheten min.  Det er åpenbart at jeg ikke er en spesielt kvinnelig kvinne. Jeg er en mascaraløs, tjukk slask, altså.

Neida, jeg er ikke det. Men kresne doktorgradsvensker er kresne dyr.

Men bare vent, jeg gir ikke opp så lett! Jeg skal nok oppdatere dere når doktorgradsvensken innser jeg er en kul, vakker, åsåm kvinne!

Sommerromansen som fløy forbi

Han vil ikke omblogges. Det er vel det man sier, når han ikke ville blogges om. Om ikke, har jeg funnet på et nytt ord. Men det er ikke så nøye. Det som er viktig er at det er ikke ham jeg blogger om, det er meg. Mine opplevelser, mine følelser. At han var en del av dem, det må han nesten tåle. At jeg følte noe, og de følelsene var for ham, det må han tåle.

Eller, egentlig trenger han ikke tåle noenting, han vil ikke ha mer med meg å gjøre. Han aner sikkert ikke at han blir omblogget engang, selv om han vet om denne lille hemmeligheten her, som er denne lille rosa gråbloggen.

Forrige uke var jeg rosa. Jeg har vært klissete rosa i flere uker nå. Kvalmt klissete forelsket. I dag er jeg ganske grå. Eller blå da, siden det er blåmandag. Det er skikkelig blåmandag å være på jobb og være nydumpa. Det er latterlig kjipt, faktisk. Så latterlig kjipt at jeg bekymrer meg for å bli en latterlig crazy old cat lady. Bortsett fra at jeg ikke liker katter, så det blir jeg ikke, uansett. Da blir jeg bare crazy old lady, noe som muligens er verre.

Jeg vet ikke om det var selve mannen jeg ble stresset av å miste, eller om det var følelsene, planene, suget i magen. Vissheten om at jeg ikke skulle bli en ensom crazy old cat lady. Det var fint, men han var fin han også. Han var varm og god. Han hadde samme humor som meg. Vi liker Batman, hunder og apekatter. Myk og hard på de riktige stedene. Snill og mild, men sylskarp der det gjaldt. En mannestemme som ikke er pipestemme, bare mild på en måte.

En jeg la meg inntil første kvelden, og det var så ulidelig spennende at jeg holdt på å sprekke. Samtidig var det så trygt og godt at jeg sovnet der. Det var klamt og varmt og egentlig litt ubehagelig, men det var fint og godt og vidunderlig. Hvile hodet på brystkassen hans, følelsen av hjerteslag, kroppsvarme, myk hud og fjærlette fingre over ryggen. Fnise og le sammen som drittunger.  Prate om fremtidsdrømmer og innse at de er helt like. Bare passe sammen, som legoklosser.

Å finne noen som har min teite humor, som blir like irritert av skrivefeil som meg. Herregud, han rettet på gramatikken min, det var fantastisk! Det var Hor i Hjertet, sommerfugler langt, langt nede i magen og ro i hodet.

Men, etter så kort tid, er det teoretisk sett ikke lov å bli så lei seg. Det er ikke lov å bli like lei seg som man ble etter at et samboerskap på over et år gikk i vasken. Det er ikke lov å sippe som ei kjerring over en man ikke visste fantes for en måned siden. Men jeg ble så lei meg, jeg sippet så mye helgen. Men det går over. Jeg angrer ikke.

Brent barn skyr ilden. Eller, egentlig ikke. Jeg liker å brenne meg. Det er bare brannsår som er så jævlig.